Litt om noen forskjellige materialer

 
 
Edelsten

Edelstener er sjeldne mineraler  som brukes til smykker  og pyntegjenstander. Det er bare vakre og forholdsvis harde mineraler som kalles edelstener. Mindre harde og mer vanlige mineraler som brukes til samme formål kalles gjerne halvedelstener (eller smykkestener). Grensene mellom edelstener og halvedelstener er ikke klart definert. Slipte edelstener kalles gjerne juveler.  

I tillegg til mineralene fins det også edelstener fra plante- og dyreriket som rav  og perler. Kunnskapen om edelstener kalles gemologi.  Jo hardere edelstenen er, desto mer bestandig er den.

 

Historie:

Edelstenens historie går flere tusen år tilbake i tiden, da de ble båret som amuletter for bl.a. å holde onde makter borte. Etter hvert ble edelstenene, fordi de var både vakre og sjeldne, et symbol på rikdom, status og makt.

I tidligere tider fattet jødene forskjellige stener inn i yppersteprestens brystplate. Stentypene og hvilken plassering de hadde er nøye beskrevet i Det gamle testamente. Hver sten hadde sin bestemte betydning. På grunn av deres åndelige kraft og betydning ble edelstener senere fattet inn i kors og kalker. Biskoper og paver brukte også ringer med edelstener. Romerne fattet stener på sine sverd og andre våpen som beskyttelse i krig.

De flotteste og hardeste edelstenene er de dyreste og mest ettertraktede, særlig diamant, topas og rubin. Det er vanlig å slipe eller polere stenene for å få fram glans og farge. Ubehandlede kan de se ut som vanlige "gråsteiner".

Behandling av edelstener er et

håndverksfag som for noen stentypers vedkommende utøves relativt få steder

i verden. For eksempel finnes en høy prosent av verdens diamantslipere i Amsterdam, med de fleste samlet i noen få kvartaler av byen. En norsk diamantsliper driver forøvrig sitt verksted på Svalbard.

 

Edelstener:

 

Perle

Perle er en kalkdannelse som foregår i de fleste muslinger, og som består av det samme materiale som skallet. En ekte perle –

naturperlen – oppstår ved at et sandkorn eller et fremmedlegeme kommer inn i en musling. Muslingen utskiller da en såkalt perlesubstans for å innkapsle irritasjonen. Det legges lag på lag av perlesubstans, og jo lenger tid dette pågår, jo større blir perlen. For at perlen skal få en brukbar størrelse, må den ligge lenge i muslingen. Naturperler av en viss størrelse er derfor meget sjeldne - og kostbare.

 

TYPER:

 

  • Naturperler:

Når det gjelder ekte perler, skiller vi mellom orientalske perler/naturperler og ferskvannsperler. Disse perlene er dannet uten menneskelig bistand. Dette er den eneste forskjellen på naturperlen og kulturperlen. Vakre naturperler blir stadig sjeldnere.

  • Ferskvannsperler:

De er vakre og verdifulle, men de fleste er ufullkomne både i form og farge, og dermed uten verdi. I Norge finnes ferskvannsperler i flodmuslingen i elvene våre. Mest kjent er Jærperlene, som finne

s i stilleflytende elver på Jæren.

  • Biwa kulturperle:

Biwa kulturperlene er vel de mest kjente av perlene som produseres i ferskvannsmuslinger. Betegnelsen Biwa kommer fra Biwa-sjøen utenfor Tokyo hvor de startet å dyrke perlen.  Ferskvannskulturperler dyrkes også andre steder, blanr annet i Kina. Biwa-kulturperlen har ingen kjerne slik som de andre kulturperlene. Et vevstykke uten perlemorskjerne blir operert inn i muslingen. Perlene blir derfor ofte meget uregelmessige(barokke), men har en meget vakker glans.

  • Mabe kulturperle:

Mabeblister eller Japan-perler er også navnet på disse kultur halvperlene med en perlemor underdel. Halvkuler av perl

emor blir festet til innsiden av muslingskallet og blir der dekket av perlemor.

  • Kulturperler:

De perlene vi kjenner best, er kulturperlene. Disse har fått sitt navn på grunn av at de dyrkes (kultiveres) av mennesker. Det var japaneren Kokichi Mikimoto som i 1893 etter mange års forsøk endelig klarte å dyrke runde perler. Dette ble gjort og gjøres fremdeles – ved at en perlemorskule podes inn i muslingen som blir irritert og avsondrer perlesubstans, som vokser i lag rundt perlemorskulen. Etter at perlemorskulen er podet inn i muslingen, senkes muslingen i havet i store kurver og pleies omhyggelig. Kvinnelige dykkere rengjør hver musling fra alger, tang og tare hver sjette uke, og det tar tre til seks år før en perle er ferdig! Jo lenger perl

en ligger i muslingen, jo tykkere blir perlesubstansen. Bare hver tiende perle er så fin at den kan anvendes til smykker.

  • Imiterte perler:

Perler kan imiteres på ulike måter. Imitasjonen blir laget med en syntetisk kjerne som blir dekket med en blanding bestående av fint knust glass, fiskeskjell, perlemor, «lim» og kjemikalier. Imiterte perler har liten verdi, og er lett å skille fra de ekte og kulturperlene. Hvis man skulle være i tvil, kan man bare ta perlen og føre den over kanten av tennene. Hvis den er uekte, er den glatt, mens en naturperle eller en kulturperle er ru som sandpapir.

Perler i kulturhistorien:

 

For lenge siden trodde man at perler var engletårer som hadde falt ned i havet. Perlens glans har i århundrer vært symbol for skjønnhet og renhet. De gamle indere oppfattet perlens form som et symbol for gudenes fullkommenhet. Perlen har vært meget kostbar og ble lenge betraktet som statussymbol. Keiser Nero lot veggene i sin bærestol kle med perler, og rike romerinner bar perlebesatte sandaler og tre rader perler om halsen.

 
Diverse materialer:

engel på koralll angel on corall
ENGEL  (P.E.)
Design: K. Themsen